Jeg må innrømme at jeg er en litt sedat politiker. Det er ikke så ofte jeg tenner på alle pluggene, men i dag har det skjedd.
Siden jeg jobber mye med å forhindre politikerforakt, så har jeg også ransaket min egen sjel for å finne ut hva jeg selv reagerer på fra politikere. Og en av de tingene jeg virkelig ikke liker er når et parti kommer med et utspill som følges av et annet parti som enten sier at det første partiet har stjålet idèen deres eller "velkommen etter". Og jeg er redd jeg er nødt til å gjøre det første. I dag har Bjarne Håkon Hanssen gått ut i Aftenposten og sagt "Ryggmarksrefleksen går ut på å stille spørsmålet: "Hva slags ordning passer for deg - attføring, tidsbegrenset uførestønad, dagpenger, uføretrygd, sosialhjelp eller rehabiliteringspenger." Visjonen for det arbeidet vi gjør nå, er at vi skal forsøke å få forvaltningen mer fokusert på hva slags tiltak som passer for den enkelte i hans eller hennes kamp for å komme tilbake i arbeidslivet." her. En av de viktigste grunnene for at jeg har valgt meg Venstre er på grunn av menneskesynet deres. Helt fra jeg kom inn for snart fire år siden har jeg blitt betatt av tanken om at den dagen en borger trenger hjelp fra velferdssamfunnet så skal h*n bli møtt med "hva kan du gjøre?" og ikke "hva kan du ikke gjøre?" og tiltak som er spesialtilpasset borgerens svar og hele tiden med fokus på et verdig liv for borgeren. Det er kjempeforskjell mellom verdigheten som kommer ut av de to spørsmålene. Derfor blir jeg veldig provosert når Hanssen gjør denne gode tanken om til et alle-skal-i-arbeid-spørsmål. Målet mitt er at alle skal ha muligheten til å yte det de klarer. Om det "bare" er å ha en fast dag i uken hvor man besøker det lokale eldrehjemmet og snakker med de som bor der, så er det fremdeles noe å gjøre i hverdagen og langt bedre enn ingenting. Og det er verdig hverdag det er snakk om.
 At han i tillegg tar æren for NAV-reformen (en dør-policyen) er så sin sak. Alle vet den er den forrige regjeringen sin.

Jeg liker å lese. Det er faktisk nærmere sannheten at jeg faktisk elsker å lese. MEN jeg leser ikke forskningsrapporter, alle stortingsproposisjoner, sakspapirer til oslo bystyre eller bøkene til ideologer som John Stuart Mill og hans like. Betyr det at jeg er en dårlig politiker? Det er ikke noe verv som gjør det nødvendig for meg å lese alle disse papirene, men jeg kjenner mange i samme situasjon som velger å gjøre det likevel. De sitter proppfulle av informasjon og sitater, men er det lettere for dem å ta politiske beslutninger av den grunn? Det er mange som blir psyket ut av politikken av disse leserne. De føler at  siden de selv ikke har ork til å lese alt dette så kan de heller ikke være politikere. Det er faktisk mange som venter med å melde seg inn i et parti til etter at de har vært på noen møter og føler de kan litt politikk først. Jeg var en av dem selv. Men politikk har lite med boklig lærdom og veldig mye med levd liv å gjøre. Og det må ikke være et langt liv som er levd for at man skal ha noe å bidra med. I politikken trenger vi alle. Absolutt alle erfaringsnivåer er viktige. For å vite hvordan utdanningssystemet fungerer trengs det både elever og lærere. For å kjenne hvor skoen trykker i helsevesenet trenger man brukerne, pleierne og legene. Alle har et forskjellig men nødvendig perspektiv.
Jeg er akademiker. Jeg er skikkelig akademiker og jeg har kjent på tanken om at det skal være nødvendig med høyere utdanning for å kunne styre samfunnet. Jeg var faktisk på nippet til å mene det, men så innså jeg hvor lite man egentlig vet selv om man har sittet med hodet ned i bøkene i seks år. Man kan ikke lese seg til livserfaring. Derfor sier jeg "velkommen" til alle og enhver som har en mening eller en erfaring! Bring it on!

I Venstre har jeg helt siden jeg ble aktiv møtt et ordtak som jeg alltid har likt: "det er ikke nødvendig å forby alt du ikke liker". Hver gang jeg kommer i snakk med en SVer så er det noe de er mot. Jeg er også mot veldig mye, men SVernes løsning er forbud mot det de ikke liker og påbud for det de liker. Hva er det for noe? Man kan ikke bare forvente at alle andre skal være så enige i fordømmelsen/forherligelsen at slike virkemidler er nødvendige! Det er selvfølgelig enkelte saker hvor forbud er allment forventet og akseptert, som for eksempel barneporno. Dette er et moralsk spørsmål som handler om hva slags allmenngyldige regler vi skal rette oss etter i samfunnet. Men å forby ådusommetterlitenfugl fordi den er forkynnende, det er å begynne i feil ende. Da får man begynne i den andre enden og skille stat og kirke først som sist, og ikke begynne med slik unødvendig  flisespikkeri. Ådusommetter har ikke påført videre skade på meg, i hvert fall.
Forbud/påbud kan være den riktige løsningen, men å ty til det som en regel uten å reflektere over at det er et ganske kraftig virkemiddel, det er jeg mot! ;)

Jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle begynne politikkbloggen min. Det er noe litt stort og skummelt ved å publisere meningene mine, but here it goes.
Jeg tror det er to hovedgrunner til at jeg ble engasjert i politikk:

1. Jeg vokste opp i den sosialdemokratiske idealstaten på 80- og 90-tallet og jeg likte det ikke. Jeg kunne ikke fatte at alle skulle være så like. At alle skulle lære nøyaktig det samme på skolen, alle skulle bruke samme telefonselskap, ... alle, alle, alle. Hvorfor skal alle det samme? Hvorfor skal alle være like? Og effekten av denne politikken likte jeg heller ikke. Jeg så medelever på skolen som ikke ble oppdaget at var alvorlig tallblinde før de begynte på videregående, glupinger som ble bråkmakere fordi de kjedet seg i timene og det ikke sto noe i læreplanen om ekstraoppgaver (for stakkars den læreren som måtte finne på å gjøre noe på eget initiativ) og et samfunn der alle butikker skulle ha samme åpningstid, uansett hva markedet trengte, og staten var guden som ordnet alt. Jeg sier ikke at alt er perfekt nå. Men et samfunn som er bygd opp etter at alle skal passe inn i samme firkantede boks uansett om de er trekantete, trillrunde eller tilfeldigvis så heldige at de er firkantete kan jeg ikke like eller tro at vil gjøre flest mulig lykkelige.

2. Politikerforakt. Jeg får frysninger hver gang jeg ser skandaleoppslag i vg og dagbladet om kommunestyrer, fylkesstyrer eller stortinget som har overstyrt, mot fornuften til de lokale, i en sak og innbyggerne ikke har hatt en reell sjanse til å påvirke beslutningen. Som folkevalgt skal man ta de vanskelige beslutningene og prøve å se alle sider av en sak. Men da mener jeg at et par ting bør være på plass først. Først og fremst må de beslutningen påvirker ha en sjanse til å mene noe om hva som er den rette beslutningen. Da må de først få vite, i god tid, at en sak kommer opp. Hvorfor har ikke alle kommuner og fylker nyhetsbrev man kan abonnere på via e-post? Vet man at en sak kommer opp og, nesten viktigst, grunnlaget de folkevalgte skal ta beslutningen på har man sjansen både til et nyansert standpunkt og til å, om nødvendig, prøve å påvirke beslutningstakerne.
Deretter må vi ha politikere som bryr seg. Og da mener jeg ikke nødvendigvis at de bøyer seg for folkemeningen hver gang, men at de bryr seg nok om at de har fått en tillitserklæring fra folket ved å bli valgt og at de har et ansvar for å lytte til og ta stilling til det folket har å si. Det er ingen rettighet å få viljen sin, men det mener jeg virkelig at det er å bli hørt.
Et annet poeng er at folk i det hele tatt føler at de må gå til vg eller dagbladet for å høres! Noe av det mest grunnleggende i et demokrati er at folket vet hvordan demokratiet fungerer og dermed hvordan de best og mest effektivt kan føre saken sin. Noe så enkelt som å henvende seg til rette instans kan være vanskelig nok når man ikke vet hvordan ting fungerer.

Nå har jeg sett det fra den andre siden en stund, dog ikke som folkevalgt, og det er påtakelig hvor annerledes det er når man vet hvor man skal henvende seg, når man har forskningsrapporter og utredninger, når beslutningen man tar ikke nødvendigvis påvirker deg personlig. Det er ikke enkelt å ta en beslutning som tar hensyn til forskning/utredning, egen personlig overbevisning, partiets offisielle linje, kompromisset man ofte må inngå med andre partier OG menneskene som blir påvirket. Det er ikke enkelt i det hele tatt og all mulig ros til de som er så tøffe at de tar på seg jobben med å ta de vanskelige standpunktene og prioriteringene.

Jeg kan ikke love at jeg kan endre verden, sørge for at alle blir hørt,  at alle får lov til å leve livet sitt slik de ønsker eller at jeg aldri blir en sånn politiker som er politiker av gammel vane, men jeg lover å prøve! :)